Folk i 1680

Trykk for å snakke med personene i Oslo 1680. Nedenfor kan du lese mer om de ulike personene.

Borgermester

Johan Pettersen Bergmann var borgermester i Christiania i 1680. Han var en av byens rikeste kjøpmenn, og som de andre seks i byrådet drev han med kjøpmannskap og trelasthandel.

Byrådet styrte over de omtrent 4000 innbyggerne som bodde innenfor byvollene. I forstedene Pipperviken og Vaterland bodde det mellom 600 og 700 personer, og i Gamle Oslo omtrent 40 personer.

Byens innbyggere falt stort sett inn i tre grupper:

Embetsfolk var den minste gruppen i byen, men de var kongens og statens representanter. De rikeste og mektigste av dem drev gjerne også handel. 

Borgere var de som hadde borgerbrev, altså løyve til å drive handel. Disse drev gjerne handel med utlandet. De rikeste av disse hadde investert i sager, og begynt å selge trelast til særlig England og Holland. 

Handelsborgerne sørget også for innførsel fra utlandet av korn, brennevin, tekstiler og andre varer til Christiania. De solgte dette til både byfolk og bønder. Håndverksmestere måtte også ha borgerskap, og hørte derfor også til blant borgerne.

Arbeidsfolk utgjorde den største gruppen i byen. Arbeidsfolkene var små håndverkere og småhandlere, og kvinner i 20 til 30-årene var ofte tjenestefolk. Dagarbeidere og sesongarbeidere på havna eller i trelastnæringen var de med dårligst kår i denne gruppen.

Kirsten Toller

Kirsten Toller var i de siste tiårene av 1600-tallet en av Christiania, og Norges, rikeste kjøpmenn. Hun tok over forretningene da mannen døde, og da hun døde i 1701, arvet de to døtrene Karen og Anne Cathrine alt. Karen drev videre som skipsreder og godseier.

Kvinner fikk i utgangspunktet ikke være handelsborgere eller håndverkere, men om de arvet virksomheten, enten fordi ektemannen døde, eller fordi det ikke var andre arvinger, så kunne de drive videre. I 1683 var det, i tillegg til Kirsten Toller, minst tre andre enker som ledet store handelsvirksomheter i Christiania, av de totalt 27 som drev kjøpmannshandel.

Koner og døtre var aktive med i håndverk og handel i alle sosiale lag. De arbeidet i verksteder eller solgte varene i kramboden. Fattigere kvinnene, ofte enker eller ugifte, forsøkte å karre til seg et levebrød som vedkoner, roersker eller ved å selge småting de laget, eller fikk tak i på annet vis.

Militær

Det var først og fremst av forsvarshensyn at Kong Christian IV, etter brannen i 1624, bestemte at byen skulle flyttes til foten av Akershusfestning.

Kongen hadde villet gjøre det lenge, for det var enklere å forsvare byen om den lå inntil festningen, enn om den lå på andre siden av fjorden. Det var svenskene man var redde skulle invadere.

Akershus festning skulle forsvare byen fra angrep fra fjorden. På landsiden ble det bygget en byvoll som skulle holde fienden ute. Vollen var av jord, og 7 meter høy, og strakk seg fra havna i Bjørvika til Pipperviken (dagens Rådhuskaia). På utsiden var det vollgrav, og på innsiden en pallisade, altså et gjerde med spisse trepåler.

Om fienden likevel kom seg inn i byen, så var gatene anlagt rette og brede. Dette var for at soldatene på Akershus kunne ha god sikt når de skjøt med kanoner på de som rykket frem.

Men vedlikehold kostet, og Christianias borgere og byråd var etterhvert mindre interessert i å betale for det. På 1680-tallet hadde vollene begynt å skli ut, vollgraven var flere steder begynt å bli fylt igjen av jord og møkk, og palisadene så råtne at det mange steder bare var å spasere gjennom dem.

I 1680 var forsvarsverkene i såpass dårlig forfatning at to unge kvinner ble tatt for å prøve å snike seg over vollen og ut av byen. De endte med å sitte en stund på vann og brød i fengselet under Rådhuset. Flere ganger forvirret også svin og kuer seg opp på vollene for å beite, og førte til konflikter mellom militæret og de sivile eierne.

Tiggerunge

Tigging var ulovlig, om ikke tiggeren hadde byens tillatelse. Tillatelsen ble vist som et lite messingskilt. Det var svært få som fikk et slikt skilt. Fattige som ikke var fra Christiania ble vist bort, og gjerne også bøtelagt.

Kirken hadde ansvar for Christianias fattige. Det var almissekasser for fattige i kirken og i tollboden, og gjennom 1600-tallet kom det penge- og eiendomsgaver fra rike kjøpmenn. Eiendommene gav leieinntekter fremover i tid. De som gav pengegaver tilsvarende en ukes mat for en fattig, fikk velge hvilken fattig det skulle være.

I 1680 lå det ett fattighus i Dronningensgate, like innenfor Lillevollport. Det var plass til 12-13 personer, og disse fikk åtte skilling uken til mat, i tillegg til fire tønner øl i året. Fire til fem riksdaler ble også delt ut mellom 47 andre fattige og syke. I forstedene mottok 54 personer støtte; 47 av disse var kvinner, tre var barn og fire var menn.

Korporal Joen Arnesøn

Det var adskilte rettssystem for sivile og militære i Danmark/Norge på 1600-tallet. Handlinger som ble straffet hardt av den sivile domstolen, ble ikke alltid straffet like hardt i den militære. Leiermål, altså å ha sex utenfor ekteskap, er et eksempel på hvordan sivil og militær rett straffet ulikt.

Ble man tatt i leiermål måtte man enten gifte seg, eller betale bot og skrifte offentlig. Hvor mange som valgte å gifte seg er det vanskelig å vite, men i kirkeboken ble det ført liste over de som skriftet offentlig, altså tilstod hva de hadde gjort foran hele menigheten. Boten var 6 riksdaler for mannen og 3 riksdaler for kvinnen. For fattigfolk kunne det være en årslønn.

Militæret tok ikke like alvorlig på leiermålssaker. For å tiltrekke soldater, fikk de fritak for førstegangs leiermål. Det gjorde ikke kvinnene. Begikk en soldat flere leiermål, så skulle han straffes like hardt.

Elev ved katedralskolen

Christiania Katedralskole var byens beste, men også eneste skole. Den var bare for gutter, men ikke for alle gutter. Bare gutter som prestene og andre øvrighetspersoner mente hadde evner for boklig læring ble sendt dit. Før de begynte på Katedralskolen hadde guttene fått grunnopplæring i lesing og skriving fra private skoleholdere og privatlærere.

Det var fem trinn, kalt lektie, på Katedralskolen. De fleste elevene begynte da de var omkring 10 år. Det ble bl.a. undervist i latin, gresk og bibellære. Elevene sang også i domkirkekoret, så de sang ved messer, begravelser og henrettelser. Etter bestått eksamen dro elevene videre til universitetsstudier i København.

På 1600-tallet lå Katedralskolen ved Christiania torv. Først ved siden av Domkirken, men da den brant i 1686, flyttet den over torvet til det som hadde vært Elefantapoteket. Fra Katedralskolens bevarte arkiv er det tydelig at selv om noen elever var flinke og fikk premier, var det også noen som gjorde rampestreker, som å knuse ruter.

Biskop Hans Rosing

Biskop Hans Rosing var kjent for å være både streng og konservativ i troen. Han lot ikke syndere slippe lett unna. 

Biskop Rosing kunngjorde Guds ord og visdom til byens fra prekestolen i Hellige Trefoldighetskirken, Christianias domkirke, og byens stolthet. Domkirken stod ferdig i 1639, og var byggmester Steinwinkels verk. Byens borgere skjenket altertavlen, dåpsfatet og lysestaker i gave.  

Kirkegården ble kalt Rosegården, etter alle rosene som vokste der på sommeren. På 1680-tallet var Rosegården begynt å bli full. De som ble gravlagt der var derfor først og fremst fra byens rikere familier. Arbeidsfolk og fattige ble gravlagt på kirkegårder utenfor byen. Byens aller viktigste, og rikeste, familier hadde egne gravplater og sarkofager inne i kirken.

Guri Andersdatter ved Kaagen

Hensikten med straff på 1600-tallet var å skremme andre fra å gjøre kriminelle handlinger, og at den som hadde brutt loven skulle gjøre bot. Straffene var derfor både brutale og strenge. Mange som endte i rettssystemet gjorde det på grunn av gjeld, tyveri eller ran.

I 1684 ble tre personer dømt for falskmyntneri. Å forfalske mynter var ganske enkelt, men også veldig forbudt. Det var majestetsfornærmelse, fordi Kongen hadde enerett på å slå mynt, og det var hans ansikt på mynten. Guri Arnesdatter, ektemannen Hans Jørgen Hiort og Birgitte Jacobsdatter støpte fjorten eller femten falske mynter av tinn. De brukte dem så til å betale for varer på markedet.

Det var fattigdom som drev dem til falskmyntneriet, forklarte de. Retten mente ikke det var formildende. Hans Jørgen ble dømt til døden, og hodet hans ble skilt fra kroppen, og satt på stake til skrekk og advarsel. Alle hans eiendeler, om det var noen, gikk til staten.

De to kvinnene fikk noe mildere straff. Guri fikk beholde livet av hensyn til barna, men hun ble idømt kaagstryging, altså bundet til stolpen kalt «kaagen» som stod på torvet, og så pisket. Etter det ble hun landsforvist. Birgitte, ble også idømt kaagstryging, og så forvist.

For andre forbrytelser, slik som tyveri, var hensikten å beskytte eiendom og avskrekke andre fra å stjele, mens hensikten med å straffe leiermål og synder (som sex med dyr eller samme kjønn), var for å unngå at gud straffet landet for befolkningens synder.

 

Mette Bragenes

Dødeligheten var høy på 1600-tallet. Omtrent halvparten av de som ble født, døde før de fylte 15 år. I 1680 var det 101 døde i kirkeboken for Christiania, av disse var 30 barn. I år med pest, som i 1654, døde omtrent 1/3 av byens befolkning.

Underernæring var en viktig årsak til dødeligheten. Særlig på vinteren og tidlig våren var det mange som ikke fikk nok mat, og med kalde hus og hardt arbeid ble immunsystemet deres svekket. Folk døde av slikt som vi i dag lett tåler, f.eks. matforgiftning, feber, infeksjoner og til og med tannverk.

Med sult, smerter og død tett på, og lite mulighet til å selv påvirke noe av det, var troen på Gud viktig. Håpet om å komme til himmelen etter døden, gjorde også at mange ble veldig redde for å synde, og ende i helvete der pinslene var enda verre enn de på jorden.

Maren Ahrne, fisker

Onsdag og lørdag var faste markedsdager på Christiania torv og salgsrop vil ha gjallet gjennom gatene. Til markedsdagene kom bønder fra nærområdet, men også fiskere og slaktere. Markedet forsynte byens hushold med det de ikke selv produserte i sine kjøkkenhager i byen, eller på Løkkene utenfor byen.

Utenlandske handelsfolk skulle også selge varene sine på torvet. Utledningene var særlig Hollendere med tekstiler kobbervarer og andre varer som brennevin. Noen forsøkte å komme unna å betale byens avgifter ved å selge over skipsripa, eller ved å selge ved dørene.

Byens egne kjøpmenn solgte varer i plankeboder på torvet, eller i kramboden i sin egen bygård. Små varer som tobakk, verktøy og tekstiler ble gjerne solgt i førstnevnte, mens store og tunge varer som korn og jern fra sistnevnte.

På vinteren samlet Christianiamarkedet folk fra hele Østlandet til tre dagers handel og festligheter. Med sleder høyt lastet med smør, skinn og andre bondevarer, byttet og solgte de med og til byborgerne, og tok med seg korn og annet hjem.

Ole Olsen

Ære var viktig i 1600-tallets Norge. Hadde du ry på deg for å være en ærefull mann, visste de rundt deg at du kunne stoles på i handel og andre viktige ting i livet.

Å bli anklaget, i offentlighet, for å ha oppført seg på et vis som ikke var ærefullt var derfor svært alvorlig. Den som ble anklaget kunne ta saken for retten, og den som anklaget, måtte ha solide bevis. Bøter og annen straff påløp den som ble dømt

 

I 1679 i rettsprotokollene er det eksempel på en æressak. Ole Olsen hadde gått gjennom gaten der Casper Diring bodde, og flere ganger ropt «Casper Diring er en kjøtttyv». For Casper betydde Oles anklage at naboene og andre, i fremtiden ville stole mindre på ham. Nettopp derfor stevnet han Ole for retten.

Retten brukte tydeligvis lang tid, for før saken kom opp, hadde Ole, som var soldat, blitt stasjonert til et annet sted. Anklagene mot Casper Diring blir dermed stående …

Apoteker Scharff

Elefantapoteket på Christiania torv var et av to i byen i 1680. Det andre var Svaneapoteket. Lenge bestemte apotekere både diagnoser og blandet medisiner, men fra 1672 fikk de bare blande kurer som leger hadde foreskrevet. Apoteker Scharff, og andre som ham, hadde da en farmakopé en håndbok, der oppskriftene på medisinene stod.

1600-tallets medisinske vitenskap var bygget opp på teorien om kroppsvæskene gul galle, svart galle, blod og slim, og kurene fokuserte på å få balanse i disse. Gradvis kom også nye ideer, mer basert på observasjoner og undersøkelser, inn i medisinen. Kurene var likevel ofte ikke så virksomme, og en del gjorde kanskje til og med mer skade på pasienten. En del apotekere, deriblant Scharff syslet også med alkymi.

Å drive apotek var ikke så økonomisk innbringende, og mange apotekere hadde privilegium, altså rett, til å selge vin og andre finere alkoholholdige drikker, samt søte kaker og konfekter. De to apotekerkjellerne i Christiania var derfor blant byens bedre skjenkesteder.