Folk i 1680
Trykk for å snakke med personene i Oslo 1680. Nedenfor kan du lese mer om de ulike personene.
Folk i 1680
Med omlag 4000 innbyggere i 1686 var Christiania omtrent på størrelse med danske byer som Ålborg og Århus (København hadde 41 000 innbyggere i 1672). Dette var innenfor byvollene. Om forstedene Vaterland, Piperviken, Gamlebyen, Grønland og Sagene regnes med var befolkningen omlag 6000.
Det var en hard tid å leve. Pest rammet byen i 1654, og i løpet av tre til fire måneder var omlag 40% av innbyggerne døde. I vanlige år var dødeligheten størst blant barn. En gjennomgang av kirkeboken i 1648 indikerer at omlag halvparten av de som ble født, døde før de ble 19 år. Vi vet ikke dødsårsakene, men kan anta at en stor del døde av smittsomme sykdommer og underernæring.
De som bodde innenfor bygrensen kan, grovt sett, deles inn i tre grupper:
En liten gruppe embedsmenn som representerte myndighetene og staten. Mange av disse var også handelsborgere.
En litt større, men ikke så stor, gruppe med handelsborgere og håndverkere med borgerskap. Handelsfolkene handlet med utlandet, og mye av formuen kom fra trelasteksport til Holland, men etterhvert også England. De innførte også utenlandske varer til Norge. Håndverkerne var mindre velstående, men kontrollerte mye av produksjon i byen.
Arbeidsfolk, små håndverkere og tjenestefolk var den største gruppen i byen. De var skomakere, snekkere, skreddere, smeder, vognmenn, tømmermenn, vevere, bakere, salmaker og tjenestefolk. Tjenestefolk var størstedel av denne gruppen. De var gjerne i 20/ 30 årene, og ugifte, og mange av dem var kvinner.
Utenfor byen, i forstedene, var det flere av håndverkerne og arbeidsfolkene, og de var trolig ofte litt fattigere enn de som holdt til inne i byen. Mange av mennene hadde arbeid knyttet til trelastnæringen. I forstedene var det også fiskere og bønder som solgte varer til byen.
Magistratspresident
Christian Stockfleth var magistratspresident, altså øverste embedsmann for Kongen i Christiania frem til april 1680. Da gikk han over til stillingen som «sekretær i Norge». Senere fulgte en lysende karriere i embetsverket der han blant annet var med å utarbeide nye lover og var sendebud til det svenske hoffet. Han var viktig for et bedre forhold mellom Danmark og Sverige utover 1680- og -90-årene
Han kom fra en svært rik handelsfamilie, som i tillegg til å drive handel, var embedsmenn og hadde eiendommer. Selv bodde han på Tøyen hovedgård.
Kjøpmann
Kirsten Toller var i de siste tiårene av 1600-tallet en av Christiania, og Norges, rikeste kjøpmenn. Hun tok over forretningene da mannen døde, og da hun døde i 1701, arvet de to døtrene Karen og Anne Cathrine alt. Karen drev videre som skipsreder og godseier.
Kvinner fikk i utgangspunktet ikke være handelsborgere eller håndverkere, men om de arvet virksomheten, enten fordi ektemannen døde, eller fordi det ikke var andre arvinger, så kunne de drive videre. I 1683 var det, i tillegg til Kirsten Toller, minst tre andre enker som ledet store handelsvirksomheter i Christiania, av de totalt 27 som drev kjøpmannshandel.
Koner og døtre var aktive med i håndverk og handel i alle sosiale lag. De arbeidet i verksteder eller solgte varene i kramboden. Fattigere kvinnene, ofte enker eller ugifte, forsøkte å karre til seg et levebrød som vedkoner, roersker eller ved å selge småting de laget, eller fikk tak i på annet vis.
Soldat
Torkil Gullbrandsen var i 1679 en av soldatene i det Oplandske regiment som var stasjonert på Akershus. Danmark/ Norge var da i krig med Sverige, og Torkil ble sendt til fronten i Bohuslen den sommeren. Om han var i live da freden kom i september 1679, vites ikke.
Frykten for svenskene som preget mye av 1600-tallet hadde ført til utbygging av Akershus festning. Det var nettopp også fordi byen var enklere å forsvare om den lå ved siden av festningen, at Kongen hadde fått den flyttet etter brannen i 1624.
Akershus festning skulle forsvare byen fra angrep fra fjorden. På landsiden ble det bygget en byvoll som skulle holde fienden ute. Vollen var av jord, sju meter høy, og strakk seg fra havna i Bjørvika til Pipperviken (dagens Rådhuskaia). På utsiden var det vollgrav, og på innsiden en palisade, altså et gjerde med spisse trepåler.
Om fienden likevel kom seg inn i byen, så var gatene anlagt rette og brede. Dette var for at soldatene på Akershus kunne ha god sikt når de skjøt med kanoner på de som rykket frem.
Men vedlikehold kostet, og Christianias borgere og byråd var etterhvert mindre interessert i å betale for det. Etter freden i september 1679 begynte vollen å skli ut, vollgraven gradvis fylt igjen av jord og møkk, og palisadene råtnet.
I 1680 var forsvarsverkene i såpass dårlig forfatning at to unge kvinner ble tatt for å prøve å snike seg over vollen og ut av byen. De endte med å sitte en stund på vann og brød i fengselet under Rådhuset. Flere ganger forvirret også svin og kuer seg opp på vollene for å beite, og førte til konflikter mellom militæret og de sivile eierne.
Tiggerunge
Tigging var ulovlig, om ikke tiggeren hadde byens tillatelse. Tillatelsen ble vist som et lite messingskilt. Det var svært få som fikk et slikt skilt. Fattige som ikke var fra Christiania ble vist bort, og gjerne også bøtelagt.
Kirken hadde ansvar for Christianias fattige. Det var almissekasser for fattige i kirken og i tollboden, og gjennom 1600-tallet kom det penge- og eiendomsgaver fra rike kjøpmenn. Eiendommene gav leieinntekter fremover i tid. De som gav pengegaver tilsvarende en ukes mat for en fattig, fikk velge hvilken fattig det skulle være.
I 1680 lå det et fattighus i Dronningensgate, like innenfor Lillevollport. Det var plass til 12-13 personer, og disse fikk åtte skilling uken til mat, i tillegg til fire tønner øl i året. Fire til fem riksdaler ble også delt ut mellom 47 andre fattige og syke. I forstedene mottok 54 personer støtte; 47 av disse var kvinner, tre var barn og fire var menn.
Korporal
Joen Arnesøn var korporal, og stasjonert på Akershus. I 1680 stod han foran byens menighet, og Gud, og tilstod at han hadde syndet. Han hadde besovet, altså hatt seksuell omgang med, kvinnen Inger Thorsdatter, og de to var ikke gift.
Det var adskilte rettssystem for sivile og militære i Danmark/Norge på 1600-tallet. Handlinger som ble straffet hardt av den sivile domstolen, ble ikke alltid straffet like hardt i den militære. Leiermål, altså å ha sex utenfor ekteskap, er et eksempel på hvordan sivil og militær rett straffet ulikt.
Ble man tatt i leiermål måtte man enten gifte seg, eller betale bot og skrifte offentlig. Hvor mange som valgte å gifte seg er det vanskelig å vite, men i kirkeboken ble det ført liste over de som skriftet offentlig, altså, som korporalen, tilstod hva de hadde gjort foran Gud og hele menigheten. Boten var seks riksdaler for mannen og tre riksdaler for kvinnen. Dette var mye penger, og for fattigfolk kunne det være en årslønn.
Militæret så ikke like alvorlig på leiermålssaker. For å tiltrekke soldater, fikk de fritak for førstegangs leiermål. Det gjorde ikke kvinnene. Begikk en soldat flere leiermål, så skulle han straffes like hardt.
Elev
Hans Jørgen Schrøder var i årene rundt 1680 elev på Christiania Katedralskole, byens beste, men også eneste skole. Den var bare for gutter, men ikke for alle gutter. Bare gutter som prestene og andre øvrighetspersoner mente hadde evner for boklig læring ble sendt dit. Før de begynte på Katedralskolen hadde guttene fått grunnopplæring i lesing og skriving fra private skoleholdere og privatlærere.
Det var fem trinn, kalt lektie, på Katedralskolen. De fleste elevene begynte da de var omkring 10 år. Det ble bl.a. undervist i latin, gresk og bibellære. Elevene sang også i domkirkekoret, så de sang ved messer, begravelser og henrettelser. Hans Jørgen vet vi var særlig flink til å synge, for i skolens regnskap er det notert at han fikk en bok i belønning for nettopp det. Etter bestått eksamen dro elevene videre til universitetsstudier i København.
På 1600-tallet lå Katedralskolen ved Christiania torv. Først ved siden av Domkirken, men da den brant i 1686, flyttet den over torget til det som hadde vært Elefantapoteket. Fra Katedralskolens bevarte arkiv er det tydelig at selv om noen elever var flinke og fikk premier, var det også noen som gjorde rampestreker, som å knuse ruter.
Biskop
Biskop Hans Rosing var kjent for å være både streng og konservativ i troen. Han lot ikke syndere slippe lett unna.
Biskop Rosing kunngjorde Guds ord og visdom til byens fra prekestolen i Hellige Trefoldighetskirken, Christianias domkirke, og byens stolthet. Domkirken stod ferdig i 1639, og var byggmester Steinwinkels verk. Byens borgere skjenket altertavlen, dåpsfatet og lysestaker i gave.
Kirkegården ble kalt Rosegården, etter alle rosene som vokste der på sommeren. På 1680-tallet var Rosegården begynt å bli full. De som ble gravlagt der var derfor først og fremst fra byens rikere familier. Arbeidsfolk og fattige ble gravlagt på kirkegårder utenfor byen. Byens aller viktigste, og rikeste, familier hadde egne gravplater og sarkofager inne i kirken.
Fange
Guri Arnesdatter ble i 1684 anklaget for falskmyntneri, og dømt til pisking og landsforvist. Hun var en av tre som ble dømt.
Å forfalske mynter var ganske enkelt, men også veldig forbudt. Det var majestetsfornærmelse, fordi Kongen hadde enerett på å slå mynt, og det var hans ansikt på mynten. Guri Arnesdatter, ektemannen Hans Jørgen Hiort og Birgitte Jacobsdatter støpte fjorten eller femten falske mynter av tinn. De brukte dem så til å betale for varer på markedet.
De forklarte at det var fattigdom som drev dem til falskmyntneriet, men retten mente det ikke var formildende. Hans Jørgen ble dømt til døden, og hodet hans ble skilt fra kroppen, og satt på stake til skrekk og advarsel. Alle hans eiendeler, om det var noen, gikk til staten.
Av hensyn til barna, fikk de to kvinnene noe mildere straff. Guri fikk beholde livet, men hun ble idømt kaagstryging, altså bundet til stolpen kalt «kaagen» som stod på torget, og så pisket. Etter det ble hun landsforvist. Birgitte, ble også idømt kaagstryging, og så forvist.
Hensikten med straff på 1600-tallet var å skremme andre fra å gjøre kriminelle handlinger, og at den som hadde brutt loven skulle gjøre bot. Straffene var derfor både brutale og strenge. Mange som endte i rettssystemet gjorde det på grunn av gjeld, tyveri eller ran.
Sørgende mor
Mette Bragernes sitt barn ble gravlagt i Rosegården, kirkegården foran Domkirken, i 1680. Hun var en av mange foreldre på denne tiden som måtte oppleve å begrave barn.
Dødeligheten var høy på 1600-tallet. Omtrent halvparten av de som ble født, døde før de fylte 19 år. I 1680 var det 101 døde i kirkeboken for Christiania, av disse var 30 barn. I år med pest, som i 1654, døde omtrent 1/3 av byens befolkning.
Underernæring var en viktig årsak til dødeligheten. Særlig på vinteren og tidlig våren var det mange som ikke fikk nok mat, og med kalde hus og hardt arbeid ble immunsystemet deres svekket. Folk døde av slikt som vi i dag lett tåler, f.eks. matforgiftning, feber, infeksjoner og til og med tannverk.
Med sult, smerter og død tett på, og lite mulighet til selv å påvirke noe av det, var troen på Gud viktig. Håpet om å komme til himmelen etter døden, gjorde også at mange ble veldig redde for å synde, og å ende i helvete der pinslene var enda verre enn de på jorden.
Fiskekone
Maren Ahrne solgte fisk på Christiania torv. Hun og mannen hadde fisket den i Christianiafjorden.
Onsdag og lørdag var faste markedsdager og salgsrop vil ha gjallet på torget og gjennom gatene. Dit kom bønder, slaktere og fiskere, som Maren, fra områdene omkring. Markedet forsynte byens hushold med det de ikke selv produserte i sine kjøkkenhager i byen, eller på Løkkene utenfor byen.
Utenlandske handelsfolk skulle også selge varene sine på torget. De var særlig Hollendere med tekstiler, kobbervarer, brennevin og andre varer. Noen forsøkte å komme unna å betale byens avgifter ved å selge over skipsripa, eller ved å selge ved dørene.
Byens egne handelsfolk solgte varer i plankeboder på torget, eller i kramboden i sin egen bygård. Småvarer som tobakk, verktøy og tekstiler ble gjerne solgt i førstnevnte, mens store og tunge varer som korn og jern fra sistnevnte.
På vinteren samlet Christianiamarkedet folk fra hele Østlandet til tre dagers handel og festligheter. Med sleder høyt lastet med smør, skinn og andre bondevarer, byttet og solgte de med og til byborgerne, og tok med seg korn og annet hjem.
Sint mann
Ole Olsen gikk våren 1679 gjennom gatene i Christiania og ropte «Casper Diring er en kjøtttyv» så høyt han kunne. Da han fant Casper Diring trakk han etterhvert kniv, og truet ham.
Å anklage noen for tyveri, og særlig ved å rope det rundt i gatene slik Ole gjorde, var en alvorlig sak på siste del av 1600-tallet. En manns ry og ære var en viktig indikasjon for de rundt ham på om han kunne stoles på. Her ble Casper Dirings ære satt i svært dårlig lys.
Casper Diring tok saken for retten, men før saken kom opp hadde Ole, som var militær, blitt sendt bort «i kongelig tjeneste». Trolig var Ole sendt til Båhuslen, der den pågående krigen mellom Sverige og Danmark/Norge pågikk. Det er usikkert om Ole noen sinne kom tilbake, og kunne forklare seg. Anklagene mot Casper Diring ble dermed stående …
Apoteker
Apoteker Scharff drev Elefantapoteket på Christiania torv i 1680. Det var ett av to apotek i byen, det andre var Svaneapoteket.
Lenge bestemte apotekere både diagnoser og blandet medisiner, men fra 1672 fikk de bare blande kurer som leger hadde foreskrevet. Apoteker Scharff, og andre som ham, hadde da en farmakopé – en håndbok – der oppskriftene på medisinene stod.
1600-tallets medisinske vitenskap var bygget opp på teorien om kroppsvæskene gul galle, svart galle, blod og slim, og kurene fokuserte på å få balanse i disse. Gradvis kom også nye ideer, mer basert på observasjoner og undersøkelser, inn i medisinen. Kurene var likevel ofte mindre virksomme, og en del gjorde kanskje til og med mer skade på pasienten. En del apotekere, deriblant Scharff syslet også med alkymi og astronomi.
Å drive apotek var ikke så økonomisk innbringende. Mange apotekere hadde derfor også privilegium, altså rett, til å selge vin og andre finere alkoholholdige drikker, samt søte kaker og konfekter. Apotekerkjelleren på Christiania torv kan derfor antas å ha vært blant byens bedre skjenkesteder.
