Oslo på 1600-tallet

Da Oslo brant i 1624 bestemte Kong Christian IV, som var konge i både Danmark og Norge, at byen skulle flyttes over til andre siden av Bjørvika. Ved å legge byen tett ved Akershus festning ble den enklere å forsvare mot svenskene, som var en trussel gjennom mye av 1600-tallet. Den nye byen fikk navn etter kongen; Christiania.

Byens befolkning var ikke videre begeistret for flyttingen. De klaget, men ble ikke hørt. Noen år med skattelette fikk de likevel, for å lettere bygge nye hus og gjenopprette virksomheten sin.

Christiania var i de første årene preget av bygg- og anleggsarbeid. Ikke bare måtte befolkningen bygge hus til seg selv, men byen trengte infrastruktur for handel og forsvar.

Bryggene

Viktigst for handelen var at det ble bygget to lange brygger. Bjørvika var nemlig grunn ved land. Skulle skip legge til for å losse varer, trengtes lange brygger ut til der det var dypt nok for skipene. Byen var også mindre enn den er i dag, og strandlinjen gikk der Dronningens gate i dag går. Bryggene, på omlag 250 meter, ble lagt i forlengelsen av det som i dag er Rådhusgata og Tollbugata. Utover 1600-tallet ble det fylt på utover i havna.

Forsvar av byen

Med fem kriger mellom Sverige og Danmark-Norge gjennom 1600-tallet, var forsvar mot svenskene viktig. I kjølvannet av at byen ble flyttet til foten av Akershus, ble festningsverkene også utvidet og styrket. Festningen skulle kunne forsvare byen mot angrep fra både fjorden og til lands, men også stå imot dersom byen falt.

Som del av forsvaret ble det anlagt en ni meter høy jordvoll, med en vollgrav på utsiden. Av byen Vollen strakk seg fra havna i Bjørvika, over det vi i dag kjenner som Stortorget, og til skrenten ned mot Pipperviken (i dag Rådhusplassen). Tre porter slapp folk inn i byen. Pipperviksporten (stengt i 1642), Store vollport i forlengelse av Kongensgate og Lille vollport i forlengelse av Dronningensgate.

Portene ble stengt på kvelden, og det var straffbart å ta seg inn eller ut av byen etter det. Vollen var begynt å forfalle på 1680-tallet, og den forsvant utover 1690 og tidlig 1700-tallet. I dag er gatenavnene Øvre og Nedre Vollgate de eneste sporene etter vollen rundt byen.

Gatene og byggene

Det ble bestemt at den nye byen Christiania skulle ha et regelmessig gatenett som delte byen inn i kvartaler. Dette var ganske annerledes enn i gamle Oslo, der bebyggelsen hadde vokst frem mer tilfeldig, og gateløpene mer preget av kriker, kroker, og at hus stod tett.

Med brannen i Oslo friskt i minne, ble det bestemt at gatene skulle være minst 24 alen brede (15 meter). Man antok at dette var bredt nok til å hindre, eller i hvert fall begrense spredning av brann. Rette og brede gater gjorde også forsvaret av byen lettere, siden kanoner fra Akershus festning da hadde god sikt mot fiender som kom i gatene.

Hus skulle også bygges i mur, noe som ble kalt murtvang. Påbudet ble bare delvis fulgt, fordi de færreste hadde råd til å bygge i annet enn tømmer. Mange hadde stein eller murstein kun i husene som vendte mot gaten.

Torget

Christianias torv, som vel kan kalles byens hjerte, ble lagt på toppen av det som i dag kalles Rådhusgata. Her ble Trefoldighetskirken bygget, byens nye domkirke. Med murstein fra Nederland var den et praktbygg i samme stil som kirker og palass omkring i det dansk-norske riket. Den stod ferdig i 1639, bare 5 år etter byggestart.

Trefoldighetskirken stod frem til 1686, da et lyn traff kirkespiret. Kirken begynte å brenne, og brannen spredde seg til boligområder i nordre del av byen, der små håndverkere og mindre velstående byfolk holdt til i mer slitte bygg som nok ikke alle var i mur.

Ved torget lå også rådhuset, som fremdeles står i dag. Der møttes byrådet og tok beslutninger som gjaldt byen. Det fungerte også som rettslokale. Mange av sakene som ble tatt opp i retten var gjeldssaker, men det var også tyveri og vold.

For de som ble dømt til pisking eller gapestokk ble straffen gjennomført ute på torget, ved «kaagen». Dette var en stolpe som den dømte ble lenket til, før pisking eller slag ble gjennomført.

På torget var også en vannpost. Vannet ble ført dit i trerør fra Akerselva. Hit kom tjenestefolk og hentet vann, som så ble brukt til å vaske og lage mat i bygårdene. De mest velstående eiendommene hadde rør som ledet vannet inn i bakgården sin.

Byens inndeling

Systemet med rette gateløpet delte byen innenfor vollene inn i fire kvartal: Nordre, Søndre, Vestre og Østre. En eiendomstakst i 1661 forteller at søndre og vestre kvartal var der husene med størst verdi lå, fulgt av østre, og så nordre kvartal

I hvert kvartal var det flere bygårder. En bygård bestod av flere bygg. Hovedhuset var vendt mot gaten, og var der familien bodde og møtte gjester. Det var gjerne i mur eller bindingsverk, kunne være i flere etasjer, og være riktig prangende. Bak hovedhuset, omkring en bakgård, var det flere bygg for ulike aktiviteter, bl.a. stall, fjøs, verksted og lager. For å spare penger var disse ofte i laft eller planker.

Mange av bygårdene hadde også hageflekker der de dyrket grønnsaker eller frukt til eget bruk. I tillegg hadde alle bygårdene løkker utenfor byen. Dette var jordlapper, noen ganske store, der husdyr beitet og der man dyrket mye av maten som trengtes til å mette de som bodde i bygården.